Bakgrunn og historie

Fylkesnemndene startet sin virksomhet i januar 1993 med forankring først i lov om sosiale tjenester, og siden desember 2006 tatt inn som eget kapittel 7 i barnevernloven fra 1992.

Fylkesnemndene erstattet de kommunale og folkevalgte barnevernsnemndene/helse- og sosialutvalgene som etter hvert hadde blitt utsatt for mye kritikk, først og fremst for manglende rettssikkerhet. Begrunnelsen for og formålet bak fylkesnemndene belyses særlig godt i NOU 1985:18 Lov om sosiale tjenester m.m. I spørsmålet om nytt avgjørelsesorgan vedrørende tvangssaker innen barnevern og rusfeltet, delte utvalget seg i et flertall og mindretall.

Flertallet gikk inn for et helt nytt avgjørelsesorgan – fylkesvise spesialnemnder-  fylkesnemnder. Det ble uttalt at de måtte best mulig tilfredsstille følgende krav:

  • Inneha en selvstendig og uavhengig stilling overfor sosialtjenesten, fylkesmannen og departementet
  • Sakene må behandles i samsvar med de grunnregler som gjelder for god saksbehandling i domstolene
  • Beslutningsorganet må sammensettes slik at det blir en best mulig kombinasjon av juridisk og sosialfaglig innsikt, samt legmannsskjønn
  • Det må legges opp til at sakene kan få en rask avgjørelse

Utvalgets mindretall mente at tvangssakene måtte behandles gjennom det ordinære domstolsapparat. Dette ble begrunnet med at tvangssaker har en særlig kontroversiell karakter og at den instans som skal avgjøre slike saker må nyte en så allmenn tillit i befolkningen som det domstolene gjør og som et hvilket som helst forvaltningsorgan ikke vil oppnå. 

Departementet sluttet seg til flertallets anbefalinger. I proposisjonen (Ot.prp. nr. 29 (1990-1991) Lov om sosiale tjenester m.m.), ble det særlig vektlagt at de nye fylkesnemndene skulle være uavhengige domstolslignende forvaltningsorganer med både juridisk og barne- og sosialfaglig spisskompetanse på feltet.  I praksis fremstår fylkesnemndene som en særdomstol, men uten å ha status som formell domstol.

I et slikt lys er det interessant å trekke linjene tilbake til vergerådene som ble opprettet gjennom vergerådsloven (vedtatt 1896, iverksatt 1900, og ofte omtalt som verdens første barnevernlov). Vergerådene var et resultat av en strafferettsreform, som hevet den kriminelle lavalder og overførte ansvaret for barn med slike atferdsvansker at skole og hjem stod "magtesløse" fra kriminalpolitikken til sosialpolitikken. Nye oppdragelsesanstalter skulle erstatte fengselsstraff for "vanartede" barn under den kriminelle lavalder.  Dette ble det nå vergerådenes ansvar å bestemme, og de fikk i tillegg    ansvar for tiltak overfor barn som var uten omsorgspersoner eller fikk for dårlig omsorg i hjemmet.

Som i forkant av fylkesnemndenes etablering, var det en betydelig diskusjon om vergerådene skulle opprettes eller om de ordinære domstolene skulle fatte tvangsvedtak om plassering i oppdragelsesanstalter. Ikke minst takket være vergerådlovens fremste pådriver, jusprofessor (og senere riksadvokat) Bernhard Getz, ble vergerådene opprettet. De skulle være beslutningsorgan bestående av personer med særlig "Sagkunnskab og Insigt" på feltet i motsetning til  domstolenes generalister. På mange måter kom derfor Vergerådet til å virke som en særdomstol innenfor det barnevernrettslige feltet.  Historisk går det en tydelig linje fra vergerådet til fylkesnemndene.